Riley Brady racing the Western States Endurance Run

Riley Brady: små seire for store øyeblikk i Western States

I stedet for å risikere alt fokuserte Riley Brady på de små detaljene, strekning for strekning, og tok andreplassen i Western States Endurance Run 2026.

Riley Brady stilte på start i Western States Endurance Run 2026 med mer enn måneder med trening i bagasjen. Tidligere forsøk i Western States hadde nesten umiddelbart tvunget Riley over i overlevelsesmodus og gjort et av verdens mest ikoniske ultraløp til en øvelse i skadebegrensning. I år var målet et annet: være tålmodig, få de små detaljene på plass og gi seg selv sjansen til faktisk å konkurrere.

Den holdningen preget hver eneste beslutning fra den første stigningen til Escarpment.

«Jeg ville bare ikke risikere hele dagen ved å gjøre noe dumt helt i starten», sa Riley. «Det var et par øyeblikk i High Country der jeg tok en gel og tenkte: ‹Nå lar vi denne synke inn litt. Det er tidlig på dagen. Du må spise og drikke tidlig.›»

Tilnærmingen handlet om mer enn energiinntak. Riley visste nøyaktig hvor tidligere løp hadde begynt å gå i oppløsning, så bare det å nå de stedene med krefter i behold ble tidlige seire. Riley brukte ørepropper over Escarpment for å redusere sanseinntrykkene, skjermet øynene mot kamerablitz og oppdaget at en del av stien som tidligere var forbundet med skuffelse, nå var en fryd.

«Jeg gikk inn i dette litt redd for High Country», innrømmet Riley. «Så kom jeg opp dit, og de frivillige hadde gjort en enorm jobb. Stien var perfekt, og villblomstene stod i full blomst. Jeg tenkte: ‹Dette er det beste.›»

Ved Robinson Flat fungerte planen. Riley hadde i det stille jobbet seg opp på pallplass etter å ha startet lenger bak enn mange av favorittene, men hadde ingen interesse av å jakte plasseringer så tidlig.

Riley Bradys løpsdata gjennom High Country til Robinson Flat

Riley passerte Emigrant Pass som åttende kvinne, fokuserte på å bevege seg godt gjennom High Country og lå på andreplass ved Robinson Flat.

«Jeg sa til crewet mitt at jeg ikke ville ha oppdateringer om feltet», sa Riley. «Jeg bryr meg ikke om hvilken plassering jeg har ved Robinson Flat.»

Fokuset lå i stedet på gjennomføringen. Crewet tok seg av beslutningene ved matstasjonene med innarbeidet effektivitet, mens Riley konsentrerte seg om å komme seg fremover. Det var første gang i Western States at Riley følte at det handlet om å konkurrere og ikke om å håndtere problemer.

«Jeg løp det annerledes fordi jeg denne gangen fikk sjansen til å konkurrere.»


Robinson Flat til Rucky Chucky (km 49–126)

Løpet fant en rytme gjennom kløftene. Riley fortsatte å avansere i feltet og gikk en kort stund forbi den senere vinneren Jenn Lichter ved Miller’s Defeat, før Jenn tok tilbake ledelsen etter Devil’s Thumb. Deretter lå Riley på andreplass og kontrollerte avstanden til løperne bak.

Arbeidet som gjorde disse stigningene mulig, hadde startet måneder tidligere i treningen.

Riley Bradys treningsdata fra bratte bakkeintervaller

Bratte bakkeintervaller hjalp Riley med å bli raskere i power hiking, som tidligere hadde vært en svakhet.

Riley så de bratte gåpartiene som en svakhet og la bevisst om langturene til lange stigninger rundt Boulder, med utallige gjentakelser i brattere terreng der effektiv power hiking ble trent i stedet for løping.

«Jeg ville bli bedre i de brattere stigningene der man går», sa Riley. «Hvis det går an å løpe, er det der jeg trives. Når det gjelder å gå, går folk bare forbi meg som om jeg står stille.»

Forberedelsene gikk hånd i hånd med en treningsfilosofi bygd på følelse fremfor tall. Riley bruker pulsdata flittig etter øktene, men sjelden underveis, og går gjennom dataene for å kalibrere innsatsen i stedet for å la målingene styre hver økt.

Riley konkurrerer på samme måte. I stedet for å lene seg på målinger under løpet lytter Riley til kroppen, presser på når det kjennes bra, og roer ned når varselsignalene dukker opp. Før løpsuka sammenligner Riley deler av løypa med lignende treningsøkter ut fra følelse og henter selvtillit fra den analysen. Når det er tid for å prestere, vet Riley hvordan det skal kjennes, og kan spare mental energi ved å overse tallene og konsentrere seg om løpingen.

Det instinktet bar Riley gjennom midtpartiet av løpet. I stedet for hele tiden å sjekke tempo eller distanse brukte Riley klokka som et enkelt sjekkpunkt mellom matstasjonene og stolte på ernæringsvarsler for å få i seg nok energi.

«Hvis jeg ser på klokka, er det for å sjekke om jeg ligger an til riktig tid til en matstasjon. Ellers løper jeg på følelsen.»

COROS-tips: Sett opp ernæringsvarsler (Nutrition Alerts) på COROS-klokka før et langt løp. Faste påminnelser om å spise og drikke gjør det mye enklere å holde energiinntaket oppe når du løper på følelsen.

Den første virkelige utfordringen kom rundt Michigan Bluff, da synet til Riley begynte å bli uklart. Riley tror at en tidlig feil med saltinntaket var den sannsynlige årsaken. Kjøligere temperaturer gjorde at Riley drakk mindre enn planlagt og dermed fikk i seg nesten ikke noe salt de første åtte timene.

I et forsøk på å rette opp i det ved Cal 1 kom Riley i skade for å svelge en brusetablett med elektrolytter som skulle vært løst opp i vann.

«Jeg kastet opp med en gang», sa Riley. «Det var liksom starten på nedturen.»

Riley Brady løper Western States


Rucky Chucky til Placer High (km 126–161)

Da Riley nådde Rucky Chucky, hadde synet kommet seg, men oppkastene fortsatte. Hver gang måtte Riley stoppe helt før det var mulig å komme i gang igjen.

«Bortsett fra at jeg kastet opp, kjentes beina kjempebra», sa Riley. «Jeg tenkte ikke engang på beina. Når jeg ikke kastet opp, beveget jeg meg veldig bra.»

I stedet for å havne i en negativ spiral lente Riley seg på erfaringen. Oppkast hadde gjennom årene blitt et kjent hinder, og i stedet for å se det som slutten på dagen ble det behandlet som enda et problem som måtte løses.

«Jeg har blitt flinkere til å ikke katastrofetenke», sa Riley. «Jeg har vært her før. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere dette. Det er sikkert ikke optimalt, men det er ikke slutten på dagen min.»

Riley Bradys løpsdata fra den siste fjerdedelen av Western States

Den siste fjerdedelen av løpet var en kamp med magen. Riley kjempet seg gjennom – ikke ved å bekjempe problemet, men ved å la det skje og erstatte de tapte karbohydratene.

Den holdningen viste seg å være like viktig som formen. Mens Riley jaget Jenn gjennom de avsluttende kilometerne, var også Marianne Hogan stadig på vei innpå bakfra. Det var ingen mulighet til å slakke av, selv om mageproblemene varte helt til utforløpet ved Painted Rocks.

Pacerne hjalp til med å bære den mentale belastningen, fortalte Riley det som var nødvendig å vite, og oppmuntret til å holde det gående hver gang kvalmen lettet.

«Hvis vi må stoppe for å kaste opp, så må vi stoppe for å kaste opp», sa Riley. «Men når vi er i bevegelse, la oss prøve å være i bevegelse.»

Det fokuset endret seg aldri. Riley slappet ikke av gjennom Robie Point eller nedover gatene i Auburn. Først etter å ha krysset målstreken på andreplass lot Riley innsatsen ta slutt.


WSER 2027

Resultatet var Rileys beste i Western States så langt, og det etterlot også en sjelden følelse etter 161 krevende kilometer: optimisme.

«Jeg gjorde det jeg kunne på dagen», reflekterte Riley. «Det dukker alltid opp nye ting i ultraløp.»

Feilene var små nok til å kunne identifiseres, læres av og rettes opp. Beina var klare for mer. Gjennomføringen hadde tatt et stort steg fremover. Og etter endelig å ha fått løpe Western States slik planen var, forlot Riley Auburn med tankene allerede på neste mulighet.

Andreplassen var en bekreftelse. Målet er likevel det samme. Riley planlegger å komme tilbake i 2027 og jakte på noe enda større: seier i Western States – og en løyperekord.