Badwater 135 kalles med god grunn «The World's Toughest Foot Race». Løpet starter i Death Valley i juli, der temperaturen på dagtid ofte ligger over 43 °C. Løypa strekker seg deretter 217 km (135 miles) fra det laveste punktet i det sammenhengende USA (86 m under havoverflaten) til halvveis opp på landets høyeste fjell (2 548 m).
COROS-utøver og profesjonell terrengløper Max Jolliffe fullførte årets løp på 20:53:41. Dermed ble han den første i løpets historie som kom under 21 timer, og han kuttet rundt 39 minutter av en løyperekord som hadde stått siden 2019 – på sitt aller første forsøk.
Produkter brukt:
Opp med varmen
Løpsdataene til Max viser en feilfri gjennomføring. Pulsen lå i sone 1 og 2 mesteparten av løpet, med en time i sone 3 opp den første stigningen. Han brukte CORE Body Temperature Sensor til å følge den indre varmebelastningen, mens COROS POD 2 målte omgivelsestemperaturen fra skoen. Starten i Death Valley gikk i 42 °C, og det kjølnet litt av i løpet av natten, men ettermiddagsvarmen toppet seg på 47 °C nesten seksten timer inn i løpet.

POD 2-dataene viser mange bratte temperaturfall. De var et resultat av nedkjølingsstrategiene til Max, som du kan lese mer om nedenfor.
Max kjente aldri at varmen tok ham igjen. Han passerte løpere i hver av løpets tre store stigninger, holdt farten gjennom en lang og tung flat strekning på ettermiddagen og økte innsatsen de siste kilometerne for å løpe inn både lederen Tamás Bódis og løyperekorden i den siste stigningen mot mål.
«I didn't ever feel like I was getting too warm, or that feeling that I need to throttle it back because I'm getting too hot», sa Max. «I never felt that once.»
Den typen ro i verdens varmeste løp kommer ikke av seg selv. År med utholdenhetstrening, uker med varmetrening og timer med logistisk forberedelse lå bak seieren.
Treningsplanen
Max begynte å trene til Badwater kort tid etter Cocodona 250 og hadde dermed omtrent to måneder på seg. Han startet ikke fra null: Cocodona krever en enorm aerob base og kan også bli varmt. Etter å ha brutt det løpet var Max klar til å legge det bak seg og sulten på neste utfordring.
«Training the heat and training the vert were the two most important aspects of the training», sa han.
Varmetreningen bestod av fire til fem økter i uka: tre aktive økter på rundt 50 minutter i varmedress (på tredemølle eller ute i ettermiddagsvarmen) pluss én eller to passive økter, gjennom hele de to månedene.
«I think a lot of people do heat training protocols of like 14 days», sa Max. «But to me, I felt like there's still more to get out of heat training, so we just hit it hard the entire training block.»
Høydemetertreningen var like gjennomtenkt: intervaller på tredemølle med stigning, økter på TrailCon i Olympic Valley og tid i de faktiske stigningene på Badwater-løypa.
«I definitely trained sessions where the heat was quite a bit worse than what I experienced during the race. You train in harsher conditions so that, on race day, whatever conditions you're facing just feel a little bit more tolerable», sa han.
To økter fra den perioden viser nøyaktig hvordan det prinsippet fungerte i praksis.
Simulering av løpsforholdene

Den 1. juli handlet økta til Max om å simulere løpets stigninger: gjentatte drag opp og ned en varm asfaltvei. Hver stigning var omtrent 13 km, og hele økta varte rundt fem timer.
Økta var også en bevisst test. De to første timene droppet Max all nedkjøling av huden for å se hvordan kroppen ville reagere.
«For the first two hours of that race, or of this training run, I didn't do any topical cooling just to see how my heat strain would do», sa han. «And it did start to climb up.»
Resten av økta kjølte han seg ned hver time og holdt innsatsen helt inn. Totalt sett var kroppstemperaturen høy nok til å gi tilpasninger, men lav nok til at økta ikke røk. I lignende stigninger under løpet holdt både kroppstemperatur og puls seg lavere, noe som viste at kroppen hadde tilpasset seg takket være økter som denne.
Å leke med ilden
Seks dager senere, på Santiago Peak, hans lokale treningsfjell, gikk en lignende tur galt. Fokuset var en lengre innsats med mange høydemeter (2 069 m totalt), men litt over fire timer inn fikk han problemer.
«Yeah, I kind of got smoked. I just didn't bring enough water. You can see the moment when it got really hot, my heart rate just spiked and I kind of got crushed the last bit of that training run.»

Han stoppet for påfyll bare én gang, gikk tom for drikke og så pulsen stige ukontrollert da varmen og klatringen forsterket hverandre mot slutten. Han kjempet seg gjennom de to siste timene og tok med seg en verdifull lærdom: å respektere farene varme kan føre med seg.
«I wasn't very smart and made a mistake that ended up not being that huge of a deal, but it was a reminder that this is serious what I'm doing, and there are consequences if I'm not careful», sa han.
Feilen fikk ham til å stramme inn logistikken for drikke og nedkjøling resten av treningsperioden. Å gå tom for vann under Badwater var ikke en risiko verdt å ta.
Hold deg kjølig
Med disse øktene og lærdommene i bagasjen visste Max at kroppen tålte varmen i Badwater. Gjennomføringen på løpsdagen handlet om et enkelt system: vann og is. Vann gir en kilde til fordampning i tillegg til svetten, og moderne stoffteknologi gjør at det fordamper enda raskere.
Isen kjøler derimot kroppen gjennom varmeledning, noe lufta ikke kan når den er over 38 °C. Under løpet fikk Max nedkjøling omtrent hver tredje kilometer. Strategien gikk dypt inn i vitenskapen og handlet om de beste stedene å overføre varme fra kroppen til isen.
«I started holding my frozen bottles in my hands to dump heat using my palms, which is one of the best places to dump heat», sa han.

POD 2 målte utetemperaturen, men havnet ofte under vann når Max fikk hjelp av crewet sitt. Det viser på en unik måte når crewet hjalp ham, og hvor dramatisk temperaturen falt akkurat da.
Strategien gikk som et urverk. Ingenting av det krevde at han stoppet: crewet hjalp ham i farten gjennom hele løpet. Ikke et eneste skritt ble gått.
Avslutteren
Det varmeste Max kjente hele dagen, hadde ingenting med de 217 kilometerne foran ham å gjøre.
«Honestly, the hottest that I felt was before the race even started, just getting to the basin and getting out of the car», sa han. «It felt like an air fryer.»
Alt etter startstreken var et system som allerede var testet under verre forhold enn dem han faktisk møtte. Kroppstemperaturen og pulsen var under kontroll, og da den siste stigningen kom, var han rolig, fattet og fremfor alt kjølig. Det gjorde at han kunne sette inn ekstragiret akkurat der alle andre i løpets historie har løpt på tom tank.
«I pushed so hard and I dug deeper than I probably ever have in any race I've ever done. And it worked out. All the hard training paid off.»











